Når du møter deg selv i døren – gang etter gang – Gjesteinnlegg av Einar «Engelen» Engelstad

Altomlitt er alt om litt. I sommar har eg sysla med litt andre ting og skaffa meg ein ferievikar litt på tampen. Eg elga meg innpå ingen ringare enn den store musikkanmeldaren og
erke (bergensar) – Engelen. Eller Einar Engelstad som han heiter for ein og annan.
Av og til er det kjekt å utvide horisonten og høyre kva folk tenkjer på utanom min vanlege omgangskrets. Som betaling for jobben fekk han kome på middag hos oss. Noko som kanskje var litt slemt, då det heller var ei stor oppleving enn eit offer for meg. Mannen er eit oppkome av gode historier.
Her er innlegget frå min første gjesteskribent:

Når du møter deg selv i døren – gang etter gang

De skulle hatt i ræven hele bunten – for å si det på godt bergensk. Jeg tenker selvfølgelig på fjortisrussen som innleder tredje året på videregående med å reise til Hellas for å drikke og sloss. En gjeng med bortskjemte drittunger fra Fana og Blærum. Tatt i betraktning kommentarspaltene i avisene og på Facebook er de fleste enige med meg. Hvordan i all verden vil det gå når denne gjengen om få år skal overta styre og stell?

Det vil sannsynligvis gå bra. Selv om jeg på mange måter kan styre meg for det meste som kjennetegner den oppvoksende slekt.

Jeg tenker ikke mest på fyllefestene og russebussene. For snart 50 år siden var det riktignok ingen av oss som reiste til Hellas for å drikke seg fulle. Ei heller hadde russebusser i millionklassen. Vi måtte nok nøye oss med striledanser på øyene rundt Bergen i helgene. Men vi både drakk og festet og ble nok uglesett av foreldregenerasjonen.

Men vi var ikke apatiske slik som dagens ungdom som tilsynelatende bare er interessert i å prestere best mulig på skolen. Vi protesterte mot det meste. Ikke minst den amerikanske krigføringen i Vietnam.  Vi var hippier med langt hår, hørte på bråkete musikk og testet ut dop. Peace, Love and Music.

Å se på gamle dokumentarfilmer fra San Fransisco og California fra slutten av 60-tallet er fremdeles like trivelig. I hvert fall musikken. Men hippiefilosofien? Trøste og bære. Flaut, naivt og pinlig.  En får bare lyst til å gjemme seg bak nærmeste pute i sofaen.

Aktive miljøvernere var vi også. Lenge før noen hadde hørt om klimaeffekten. Jeg fikk min første demonstrasjonsbot under Mardølaaksjonen i Romsdalsfjellene i 1970. Vi protesterte mot utbyggingen av Mardalsfossen – uten at det hjalp så veldig mye. I den grad jeg bryr meg om vannkraftutbygging fremdeles er det de varslede høye strømprisene til vinteren.

I dag må jeg tilstå at kjører firmabil. Det går gjerne noen år mellom hver gang jeg benytter meg av kollektivtransport. Jeg sykler riktignok til jobben på el-sykkel.  Men bare dersom været er bra.

Etter hippietiden ble det Mao, Marx, Stalin og Lenin. Stå på krava, frem for revolusjonen og ned med kapitalismen og imperialismen. Sånn i ettertid må det tilstås at selv om vi mente det godt, var vi i overkant naive. For Mao var ingen snill gutt og Stalins ettermæle er heller ikke noe å skryte av.

Jeg regner meg likevel fremdeles for å stå ganske langt ute på venstresiden rent politisk, men alt med måte.  Etter å ha vært daglig leder i egen bedrift i 30 år må det nok sies at det er lenge siden jeg tilhørte arbeiderklassen. Politikk er politikk, men butikk er butikk.

På samme måte liker jeg å omtale meg selv som en vanlig slaur fra med arbeiderklasseoppvekst i søndre bydel. Dessverre må jeg etterhvert, riktignok ganske motvillig, innrømme at med gjeldfri bolig og solid økonomi tilhører jeg i dag den middelklassen jeg i sin tid foraktet.

Dersom jeg ser meg selv i speilet, ser jeg en godt voksen rølpete rocker. Men i realiteten hører jeg vel med blant byens større kultursnobber. Pleier til og med å få invitasjon og billetter til operapremierer i Grieghallen. Kanskje er det litt barnslig, men jeg er fremdeles litt kry over at jeg er den eneste i salen med hettegenser og slitt dongerijakkke.

I fjor sommer døde min kjæreste og samboer etter mer enn 44 år sammen. Bortsett fra samme adresse i folkeregisteret hadde vi aldri formalisert noe som helst. Det tok imidlertid noen år å bli venner med svigerforeldrene. Kanskje ikke så rart når deres 15 år gamle datter forsvinner i helgene med et langhåret postbud på 20. Og flytter hjemmefra når hun blir 17.

At vi aldri fikk barn var et bevisst valg. I stedet reiste vi verden rundt og dyrket tosomheten. En ting er likevel udiskutabelt. Dersom vi hadde hatt barn ville de aldri fått lov til å oppføre seg som oss!

Engelen

På besøk i hønsegården på Espeland. Ingen som kjem innom slepp unna om dei så er ein Engel.
Hunden la fort sin elsk på gjesten. Trur nok heller han hadde foretrukke ein katt når eg høyrer korleis han skjemmer bort sin eigen.

Eit godt bilbelsitat:

Gløym ikkje å vera gjestfrie, for på den måten har somme hatt englar til gjester utan å vita det. Hebrearane 13:2

Av og til kan det vere kjekt å vite om det også.

%d bloggers like this: